En gang for snart 35 år siden gav mine gode foreldre meg to navn som jeg egentlig er blitt glad i og stolt over. Det er min identitet og den jeg er. Overasket ble jeg imidlertid da en hyggelig dame ringte meg i kveld. Og i kveld av alle ting. Jo, det hadde seg slik at hun hadde sett navnet mitt og navnet på min mann, og hun syntes at navnene så så koselige ut. Så nå har jeg hørt at mitt navn høres koselig ut. Jeg liker det. :O) Men jeg må komme meg til poenget. Damen som ringte hadde fått tildelt en skjønn liten jente fra samme by og samme provins som oss. Jeg sier skjønn fordi hun sendte bilde av lillejenta deres like etter samtalen vi hadde.
Jenta deres var født i april 2005. Jenta vår er født mai 2005, så det er bare en måned mellom dem. Siden de tilhører samme barnehjem er det jo ikke så unaturlig at de to småprinsessene har leket sammen..utrolig. Koselig at hun ringte. Denne damen kommer jeg nok til å ha mer kontakt med.
January 2007
Maybe our children have played together
Once almost 35 years ago, my good parents gave me two names that I’ve really come to love and be proud of. It’s my identity and who I am. I was however surprised when a nice lady called me this evening. And this evening of all things. Well, it turned out that she had seen my name and my husband’s name, and she thought that the names looked so nice. So now I’ve heard that my name sounds nice. I like that. :O) But I have to get to the point. The lady who called had been allocated a beautiful little girl from the same village and the same province as we have. I say beautiful because she sent a picture of their little girl right after the conversation we had.Their girl was born in April, 2005. Our girl was born in May 2005, so there’s just a month between them. As they belong to the same asylum, it’s not that unnatural that the two little princesses have played together..incredible. Lovely that she called. I’m sure to have more contact with this lady.
lørdag 27. januar 2007
torsdag 25. januar 2007
Mailkontakt
I dag kom det en hyggelig mail fra ei av de som skal reise til samme plass som vi. Hun ville høre fra oss andre som skal reise i lag. Det er veldig hyggelig at vi familiene som skal reise i lag kan komme i kontakt med hverandre.
Ellers har jeg sendt pass og visumsøknad rekomandert den 23 januar. På grunn av et forykende uvær her i natt, når det ikke adopsjonsbyrået før i morgen.
Siden jeg har funnet ut at alle klær jeg har kjøpt til lille Prinsessa er for store var min gode venninne så snill at hun tilbydde meg klær som var blitt for små til sin datter. Så jeg får heldigvis tilsendt litt klær i str. 80. Og det er jo kjempebra.
January 25 2007
Mail contact
Today a nice e-mail came from one of them who are going to the same place as we. She wanted to hear from us others who are travelling together. It’s very nice that we the families who are going together can get in touch with each other.Otherwise I’ve sent the passport and visa application with registered mail on January 23. Because of terrible weather here last night, it won’t reach the adoption agency until tomorrow.Since I found that all the clothes I’ve bought for little Princess are too big, my good friend was so kind that she offered me clothes who had become too small for her daughter. So luckily I’ll be sent clothes size 80. And that’s really good.
Ellers har jeg sendt pass og visumsøknad rekomandert den 23 januar. På grunn av et forykende uvær her i natt, når det ikke adopsjonsbyrået før i morgen.
Siden jeg har funnet ut at alle klær jeg har kjøpt til lille Prinsessa er for store var min gode venninne så snill at hun tilbydde meg klær som var blitt for små til sin datter. Så jeg får heldigvis tilsendt litt klær i str. 80. Og det er jo kjempebra.
January 25 2007
Mail contact
Today a nice e-mail came from one of them who are going to the same place as we. She wanted to hear from us others who are travelling together. It’s very nice that we the families who are going together can get in touch with each other.Otherwise I’ve sent the passport and visa application with registered mail on January 23. Because of terrible weather here last night, it won’t reach the adoption agency until tomorrow.Since I found that all the clothes I’ve bought for little Princess are too big, my good friend was so kind that she offered me clothes who had become too small for her daughter. So luckily I’ll be sent clothes size 80. And that’s really good.
tirsdag 23. januar 2007
Ny info fra adopsjonsbyrået.
I går kom det brev fra adopsjonsbyrået. Det var bare litt nærmere inormasjon om reisen egentlig. Det var jo veldig greit. Dessuten fulgte med ei liste over de andre jeg skal reise sammen med. Får se om jeg tar kontakt med noen. Føler ikke i skrivende stund at jeg har behov for det siden jeg har så mange ressurser i nærmiljøet jeg befinner meg i. I går var jeg på kaffe hos ei jeg kjenner som adopterte fra Kine for 2 år siden. Hun hadde også invitert ei som hadde adoptert fra samme provins som jeg skal hente Prinsessa. Jeg fikk se i en stor album. Der var det bilder fra Beijing, fra hotellet jeg mest sannsynlig skal bo på, og bilder fra selve øyeblikket der de fikk barna. Det var utrolig spennende å se. Det virket som at barna slo seg raskt til ro hos sin nye Mamma og Pappa.
Damen som hadde vært i samme provins fortalte også litt om hvordan det gikk for seg da de fikk barna. De møtte opp på en senter. Dit kom barnehjemmet med barna. Det blir sikkert noen lignende når jeg skal dit også. Jeg skriver jeg, men min Mamma skal jo også være med da. Og glad er jeg for det. :o)
Jeg vil tilbake til brevet som jeg fikk, for bakerst i brevet lå oppdaterte opplysninger om Prinsessa. Det var mål. Og jeg må si at jeg i skrivende stund ikke har et eneste plagg som passer Prinsessa for hun er bare 76 cm og 8,4 kg, og de minste klærne jeg har er i størrelse 86. Bittelille Prinsessa vår er altså så liten at...Lurer på om jeg må kjøpe litt mindre klær også slik at jeg har noe som passer henne. Jaja.
Om ikke lenge skal jeg kjøre til min mor. Hun må fylle ut visumsøknaden. Jeg har allerede gjort det. :o) Så skal jeg sende søknadene og passene til adopsjonsbyrået.
January 23 2007
New info from the adoption agency.
Yesterday a letter came from the adoption agency. It was just a little more information on the trip really. That was really good. Moreover, a list of the other I’m going with was enclosed. I’ll see if I contact someone. As I write this, I don’t feel that I have a need for that since I have so many resources in the close surroundings I’m in. Yesteday I went for coffee with one I know who adopted from China 2 years ago. She has also invited one who had adopted from the same province where I’m picking up Princess. I got to look in a big album. There were pictures from Beijing, from the hotel I most likely will be staying at, and pictures from the very moment they got the children.
That was incredibly exciting to see. It seemed like the children soon settled down with their new mother and father.The lady who had been in the same province also explained a little about how they got the children. They met at a center.
There the asylum came with the children. I’m sure the procedure will be something similar when I’m going too. I’m writing “I”, but my mother is also coming along. And I’m happy about that. :o)I’d like to go back to the letter I received, because at the end of the letter was updated information about Princess. It was measures. And I have to say that I, as I write, don’t have one single piece of clothing that suits Princess, because she’s only 76 cm and 8,4 kg, and the smallest clothes I have are of size 86. Our tiny Princess is so small...Wondering if I have to buy some smaller clothes too so that I have something that suits her.
Oh well.In not a long time I’m going to my mother. She has to fill out the visa application. I already have. :o) Then I’m sending the applications and the passports to the adoption agency.
Damen som hadde vært i samme provins fortalte også litt om hvordan det gikk for seg da de fikk barna. De møtte opp på en senter. Dit kom barnehjemmet med barna. Det blir sikkert noen lignende når jeg skal dit også. Jeg skriver jeg, men min Mamma skal jo også være med da. Og glad er jeg for det. :o)
Jeg vil tilbake til brevet som jeg fikk, for bakerst i brevet lå oppdaterte opplysninger om Prinsessa. Det var mål. Og jeg må si at jeg i skrivende stund ikke har et eneste plagg som passer Prinsessa for hun er bare 76 cm og 8,4 kg, og de minste klærne jeg har er i størrelse 86. Bittelille Prinsessa vår er altså så liten at...Lurer på om jeg må kjøpe litt mindre klær også slik at jeg har noe som passer henne. Jaja.
Om ikke lenge skal jeg kjøre til min mor. Hun må fylle ut visumsøknaden. Jeg har allerede gjort det. :o) Så skal jeg sende søknadene og passene til adopsjonsbyrået.
January 23 2007
New info from the adoption agency.
Yesterday a letter came from the adoption agency. It was just a little more information on the trip really. That was really good. Moreover, a list of the other I’m going with was enclosed. I’ll see if I contact someone. As I write this, I don’t feel that I have a need for that since I have so many resources in the close surroundings I’m in. Yesteday I went for coffee with one I know who adopted from China 2 years ago. She has also invited one who had adopted from the same province where I’m picking up Princess. I got to look in a big album. There were pictures from Beijing, from the hotel I most likely will be staying at, and pictures from the very moment they got the children.
That was incredibly exciting to see. It seemed like the children soon settled down with their new mother and father.The lady who had been in the same province also explained a little about how they got the children. They met at a center.
There the asylum came with the children. I’m sure the procedure will be something similar when I’m going too. I’m writing “I”, but my mother is also coming along. And I’m happy about that. :o)I’d like to go back to the letter I received, because at the end of the letter was updated information about Princess. It was measures. And I have to say that I, as I write, don’t have one single piece of clothing that suits Princess, because she’s only 76 cm and 8,4 kg, and the smallest clothes I have are of size 86. Our tiny Princess is so small...Wondering if I have to buy some smaller clothes too so that I have something that suits her.
Oh well.In not a long time I’m going to my mother. She has to fill out the visa application. I already have. :o) Then I’m sending the applications and the passports to the adoption agency.
fredag 19. januar 2007
onsdag 17. januar 2007
Redigering av tidligere innlegg
Jeg kjøpte barnestol i dag. Likte den godt siden man kan ta av og på bordet. Den kan senkes og heves også. Går opp til 23 kg. Innlegget er redigert med bildet nå. Har også fått kjøpt en "matskål" og en brikke som fatet skal stå på. Dessuten en tutkopp med myk tut på i tillfelle hun er vant til flaske. Her kommer i allefall bilder, og jeg må få takke mine venninne gjennom mange år Trude på Småtroll Det er så greit å ha noen som kan barneutstyr og som kjenner meg og vet hvor jeg vil når jeg skal handle noe. Jeg har alltid vært fornøyd der.
---- Sendt fra en Sony Ericsson- mobilttelefon
17. januar 2007
Editing of earlier post
I bought a children’s chair today. Liked it a lot since you can put the table on and off. It can be lowered and raised too. Works up to 23 kg. The posting is edited with the image now. I’ve also bought a ”food bowl” and a tray that the plate is to stand on. Moreover a mug with a soft spout if she’s used to a bottle. Here are pictures anyway, and I have to thank my friend through many years Trude at Småtroll (small trolls).It’s so great to have someone who knows children’s equipment and who knows me and knows where I want when I’m to buy something. I’ve always been happy there. ---- Sent from a Sony Ericsson- cell phone
Editing of earlier post
I bought a children’s chair today. Liked it a lot since you can put the table on and off. It can be lowered and raised too. Works up to 23 kg. The posting is edited with the image now. I’ve also bought a ”food bowl” and a tray that the plate is to stand on. Moreover a mug with a soft spout if she’s used to a bottle. Here are pictures anyway, and I have to thank my friend through many years Trude at Småtroll (small trolls).It’s so great to have someone who knows children’s equipment and who knows me and knows where I want when I’m to buy something. I’ve always been happy there. ---- Sent from a Sony Ericsson- cell phone
mandag 15. januar 2007
En glad nyhet
Først var det meningen at mannen min skulle være med til Kina. Men så bestemte vi oss ved hjelp av råd fra andre som har hentet barn i Kina, at Lillegutt ikke skal være med. Det ble videre bestemt at mannen skulle være hjemme med Lillegutt mens jeg reiste. Min Pappa hadde veldig lyst til å bli med, og det ble bestemt. Men siden han har enormt med både ansvar og arbeid i sin jobb for tiden, ble det vanskelig for han å være med selv om han så gjerne ville. MEN i dag besluttet min Mamma at hun ville bli med, og det er jeg veldig glad for. Jeg må si at det står virkelig respekt av henne at hun gjør det. For det er ikke noen enkel avgjørelse for noen som er redd i fly. Men jeg er overbevisst om at hun ikke vil angre på turen, og selv er jeg veldig glad for at jeg likevel får noen jeg kan dele glede med der nede. Jeg har en utrolig tøff Mamma. :O)
Jeg ringte Adopsjonsforum igjen i dag, bare for å høre hvordan det gikk i prosessen mot reisen. Hun sier fremdeles at reisen blir den 22. februar. Samtykket fra alle oss adopsjonsforeldre gikk med kurèr fra Adopsjonsforum til Kina, CCAA i dag. Så de jobber på spreng i adopsjonsbyrået, og jeg må si at de er dyktige. De svarer like blidt hver gang, selv om de har arbeid opp til ørene og vel så det.
Jeg har fryktelig dårlig tålmodighet for tiden, bare så det er sagt.
I går fikk vi noen nydelige rosa klær hos mannen sine foreldre, altå mine svigerforeldre. De var helt nydelige. Jeg gleder meg sånn til at Lilleprinsessa kan ha de på seg.
January 15 2007
A good piece of news
At first my husband was supposed to come with me to China. But then we decided by the help of advice from others who have picked up children in China, that Little Guy shouldn’t come along. It was furthermore decided that my husband would be home with Little Guy while I went. My father had a very strong desire to come with me, and that was decided. But since he has a lot of responsibilities and work in his job right now, it became difficult for him to come even if he wanted it so much. BUT today my mother decided that she would come along, and I’m very happy for that. I have to say that she’s really worth respect for that she’s doing this. Because it’s not a simple decision for someone who’s afraid of flying. But I’m convinced that she won’t regret the trip, and I myself am very happy that I’m getting someone to share joy with down there anyway. I have an incredibly tough mother. :O)I called Adopsjonsforum again today, just to hear how it was going in the process with the trip. She still says that the trip will take place on February 22. The consent from all of us adoptive parents went with courier from Adopsjonsforum to China, CCAA today. So they’re working hard at the adoption bureau, and I have to say they’re good. They answer equally kindly every time, even though they have work up over their ears and beyond.I have a very bad patience right now, just so that’s said.
Today we got some lovely pink clothes at my husband’s parents’, that is my parents-in-law. They were totally lovely. I’m looking forward to that Little Princess can wear them so much.
Jeg ringte Adopsjonsforum igjen i dag, bare for å høre hvordan det gikk i prosessen mot reisen. Hun sier fremdeles at reisen blir den 22. februar. Samtykket fra alle oss adopsjonsforeldre gikk med kurèr fra Adopsjonsforum til Kina, CCAA i dag. Så de jobber på spreng i adopsjonsbyrået, og jeg må si at de er dyktige. De svarer like blidt hver gang, selv om de har arbeid opp til ørene og vel så det.
Jeg har fryktelig dårlig tålmodighet for tiden, bare så det er sagt.
I går fikk vi noen nydelige rosa klær hos mannen sine foreldre, altå mine svigerforeldre. De var helt nydelige. Jeg gleder meg sånn til at Lilleprinsessa kan ha de på seg.
January 15 2007
A good piece of news
At first my husband was supposed to come with me to China. But then we decided by the help of advice from others who have picked up children in China, that Little Guy shouldn’t come along. It was furthermore decided that my husband would be home with Little Guy while I went. My father had a very strong desire to come with me, and that was decided. But since he has a lot of responsibilities and work in his job right now, it became difficult for him to come even if he wanted it so much. BUT today my mother decided that she would come along, and I’m very happy for that. I have to say that she’s really worth respect for that she’s doing this. Because it’s not a simple decision for someone who’s afraid of flying. But I’m convinced that she won’t regret the trip, and I myself am very happy that I’m getting someone to share joy with down there anyway. I have an incredibly tough mother. :O)I called Adopsjonsforum again today, just to hear how it was going in the process with the trip. She still says that the trip will take place on February 22. The consent from all of us adoptive parents went with courier from Adopsjonsforum to China, CCAA today. So they’re working hard at the adoption bureau, and I have to say they’re good. They answer equally kindly every time, even though they have work up over their ears and beyond.I have a very bad patience right now, just so that’s said.
Today we got some lovely pink clothes at my husband’s parents’, that is my parents-in-law. They were totally lovely. I’m looking forward to that Little Princess can wear them so much.
lørdag 13. januar 2007
Jeg henter informasjon hos kjente
I dag var det Lillegutt som fikk seg klær. Kan ikke bare kjøpe klær til lilleprinsessa heller. I kveld har jeg snakket med ei som jeg kjenner som adopterte fra Kina i fjor. De tilhørte samme adopsjonsbyrå som vi. Hun kjente godt til provinsen som vi skal hente Lilleprinsessa fra. Hun skulle invitere ei venninne og meg på besøk til henne til uken. Hennes venninne har adoptert fra samme provins som den jeg reiser til. Jeg tror det blir veldig bra at jeg får møte ei som har vært i samme provins.
Ellers fortalte hun meg at reiseruten og programmet blir slik ca:
Man reiser på en torsdag herfra. Så er man i Beijing på fredagsmorgen. Så er det en sightseeing i Beijing før man reiser til provinsene på søndagen. Mandagsmorgen henter man barna. Så er man noen dager i byen der barnet er hentet, så reiser man tilbake til Beijing og blir der til man reiser hjem. Høres jo veldig greit ut det.
Jeg er veldig klar for å reise nå altså.
January 13 2007
I get information from people I know
Today it was Little Guy who got clothes. Can’t buy clothes only to the little princess. This evening I’ve talked to one I know who adopted from China last year. They belonged to the same adoption agency as we. She knew well the province we’re picking up the Little Princess from. She’d invite a friend of hers and me to her place next week. Her friend has adopted from the same province as the one I’m going to. I think it will be very good that I get to meet one who has been in the same province.Other than that, she told me that the trip route and the program will be approximately this:You leave from here on a Thursday. Then you’re in Beijing Friday morning. Then there’s a sightseeing in Beijing before you go to the provinces Sunday. Monday morning you pick up the children. Then you are a few days in the village where the child is picked up, then you go back to Beijing and stay there until you go home. Sounds really good.I’m very ready to go now...
Ellers fortalte hun meg at reiseruten og programmet blir slik ca:
Man reiser på en torsdag herfra. Så er man i Beijing på fredagsmorgen. Så er det en sightseeing i Beijing før man reiser til provinsene på søndagen. Mandagsmorgen henter man barna. Så er man noen dager i byen der barnet er hentet, så reiser man tilbake til Beijing og blir der til man reiser hjem. Høres jo veldig greit ut det.
Jeg er veldig klar for å reise nå altså.
January 13 2007
I get information from people I know
Today it was Little Guy who got clothes. Can’t buy clothes only to the little princess. This evening I’ve talked to one I know who adopted from China last year. They belonged to the same adoption agency as we. She knew well the province we’re picking up the Little Princess from. She’d invite a friend of hers and me to her place next week. Her friend has adopted from the same province as the one I’m going to. I think it will be very good that I get to meet one who has been in the same province.Other than that, she told me that the trip route and the program will be approximately this:You leave from here on a Thursday. Then you’re in Beijing Friday morning. Then there’s a sightseeing in Beijing before you go to the provinces Sunday. Monday morning you pick up the children. Then you are a few days in the village where the child is picked up, then you go back to Beijing and stay there until you go home. Sounds really good.I’m very ready to go now...
fredag 12. januar 2007
Ny informasjon
I dag har vi snakket med adopsjonsbyrået som bekreftet at vår samtykke til adopsjonen av lilleprinsessa er kommet fram. Nå blir papiret sendt med kurèr til Kina. Tenk om vi hadde hatt kurèr i Norge under julestria? (bare en liten avsporing) Lederen for kinateamet på adopsjonsbyrået sa at hentereisen blir satt opp torsdag den 22 februar. Skulle det skje noe, blir reisen uken etter. Vi skal være i Beijing fra fredag til søndagen. Så skal vi ut til de respektive provinsene.
I går oppdaget jeg at det var salg på kjøpesenteret i nærheten av der vi bor. Jeg kom hjem med 3 bæreposer med klær for kun 750 kr. I posene var det blant annet podyer 3 stk, 3 pk. strømpebukse, 3 kjoler, 4 gensere, 3 pk. med sokker og 4 bukser. Nesten alt i forskjellige rosanyanser. Kremt!
På kvelden i går fikk vi hentet ned Lillegutt`s klær som han har vokst ut fra. Der fant vi flere bodyer og to ubrukte strømpebukser. Dessuten hadde han et regntøyog en jakke som allerede var for liten for han da han kom til oss. Så nå har hun bra med klær, i allefall til reisen. Hun må nok ha mer etterhvert, blant annet skikkelige vinteklær. Det er et ganske tøft klima her vi bor.
Til uken får vi brev om hvordan visumet skal fylles ut.
January 12 2007
New information
Today we’ve talked to the adoption agency, which confirmed that our consent to the adoption of the little princess had arrived. Now the document is being sent by courier to China. What if we had had a courier in Norway during the Christmas rush? (just a little sidetrack) The leader of the China team at the adoption agency said that the pick-up trip is set for Thursday, February 22. If something happens, the trip will be the week after. We’re to be in Beijing from Friday to Sunday. Then we’re going out to the respective provinces.
Yesterday I discovered that there was a sale at the mall close to where we live. I came home with 3 carrying bags with clothes for only 750 kr. In the bags there were among other things 3 body’s, 3 packs of long stockings, 3 dresses, 4 sweaters, 3 packs of socks and 4 pairs of pants. Almost everything in different pink shades. Weird!In the evening yesterday we took down Little Guy’s clothes that he had outgrown.There we found several body’s and two unused longstockings.
Moreover he had rainwear and a jacket which already was too small for him when he came to us. So now she’s well supplied with clothes, at least for the trip. She’ll probably need more as time goes by, among other things really good winter clothes. It’s quite a tough climate here where we live. Next week we’ll get a letter about how the visa is to be filled out.
I går oppdaget jeg at det var salg på kjøpesenteret i nærheten av der vi bor. Jeg kom hjem med 3 bæreposer med klær for kun 750 kr. I posene var det blant annet podyer 3 stk, 3 pk. strømpebukse, 3 kjoler, 4 gensere, 3 pk. med sokker og 4 bukser. Nesten alt i forskjellige rosanyanser. Kremt!
På kvelden i går fikk vi hentet ned Lillegutt`s klær som han har vokst ut fra. Der fant vi flere bodyer og to ubrukte strømpebukser. Dessuten hadde han et regntøyog en jakke som allerede var for liten for han da han kom til oss. Så nå har hun bra med klær, i allefall til reisen. Hun må nok ha mer etterhvert, blant annet skikkelige vinteklær. Det er et ganske tøft klima her vi bor.
Til uken får vi brev om hvordan visumet skal fylles ut.
January 12 2007
New information
Today we’ve talked to the adoption agency, which confirmed that our consent to the adoption of the little princess had arrived. Now the document is being sent by courier to China. What if we had had a courier in Norway during the Christmas rush? (just a little sidetrack) The leader of the China team at the adoption agency said that the pick-up trip is set for Thursday, February 22. If something happens, the trip will be the week after. We’re to be in Beijing from Friday to Sunday. Then we’re going out to the respective provinces.
Yesterday I discovered that there was a sale at the mall close to where we live. I came home with 3 carrying bags with clothes for only 750 kr. In the bags there were among other things 3 body’s, 3 packs of long stockings, 3 dresses, 4 sweaters, 3 packs of socks and 4 pairs of pants. Almost everything in different pink shades. Weird!In the evening yesterday we took down Little Guy’s clothes that he had outgrown.There we found several body’s and two unused longstockings.
Moreover he had rainwear and a jacket which already was too small for him when he came to us. So now she’s well supplied with clothes, at least for the trip. She’ll probably need more as time goes by, among other things really good winter clothes. It’s quite a tough climate here where we live. Next week we’ll get a letter about how the visa is to be filled out.
onsdag 10. januar 2007
Shopping!
Tror dere ikke at det ble shopping i dag? Joda. Etter jobben dro jeg til min venninne sin butikk. Hun hadde noen fine bodyer inne, sa hun. Okei, tenkte jeg. Hvorfor ikke. Så jeg dro bortover. Jeg kunne kjøpt hele butikken, men måtte begrense meg litt for denne gang. Det er jo mye annet hun trenger også. Men litt ble det da. Så her kommer bilder: Det må sies at kjørtet ser stort ut, men det er bittelitte. Den siste bodyen likte jeg ekstra godt.
Skjørtet og genseren er størrelse 2 år, så jeg regner med at det er veldig stort enda. Men det gjør ingeting. Jakken er også stor, men det er en vinterjakke og hun må jo kunne ha genser under hvis det er behov for det.
tirsdag 9. januar 2007
Ting skjer
Jeg trodde jeg skulle bli gal da jeg klokken 11.00 var i postkassen, og ingen brev hadde kommet. At postkassen var tom, var heldigvis et tegn på at postmann Pat ikke hadde vært med posten enda, så jeg kunne kjøre hjem igjen og vente litt til. Etter at jeg kom hjem, kom bekymringene. Jeg skulle jo på veiledning hos min lærer på høgskolen klokken 13.00, og det ville være krise hvis postmann Pat ikke hadde vært innom med posten. Så jeg ringte likegodt kiosken som har posten for å høre om postmannen var på tur utover til plassen vi bor med posten. Joda det var han. Da jeg kom hjem, fant jeg ut at jeg skulle ringe min lærer. Jeg var overhode ikke konsentrert til noe veiledning, så jeg lurte på om kanskje jeg kunne komme på torsdagen. Det kunne jeg. Min lærer hadde full forståelse for min ukonsentrasjon, og jeg måtte jo være hjemme å vente på bilder. Klart det! mente hun.
Mannen min ringte. Han lurte på om jeg kunne komme med hans pass siden det skulle fornyes, så jeg måtte ut på kjøretur uansett. Rundt klokken 12.00 kjørte jeg ut. Da jeg hadde kjørt 4 kilometer traff jeg jaggu postbilen med Pat inni. Jeg sa at det var nærmest krise, så om han kunne finne min post, en A4 konvolutt så hadde krisa vært over. Joda, gleden var enorm da postmann Pat fisket ut det etterlengtede brevet. Jeg åpnet det med stor iver, og så at det lå bilder nedi. MEN tålmodig som jeg er (kremt)! så fant jeg ut at jeg skulle vente med åpningssermonien til jeg kom til mannen. Så da vi begge kom til byen, ble brevet åpnet. Et nydelig lite ansikt lyste mot meg, og jeg kunne ikke ta øynene fra den lille skjønne jenta.
Mannen måtte inn til en fotograf for passbilde, så jeg fikk god tid til å lese gjennom alle opplysninger. Det så riktig bra ut. Det må sies at vi nok helt sikkert hadde kommet til å ta dette barnet uansett utseende eller skavank. Men denne jenta var helt frisk, og det er vi jo selvfølgelig glad for.
Etter passbildefotografering bar det til politikontoret og passavdelingen i byen. Mens mannen var innom å ordnet det, fikk jeg enda mer tid til å drømme meg bort i bildene vi hadde fått. Helt utrolig. Jenta ble bare skjønnere og skjønnere. Og enda var hun jo helt nydelig med første blikk! Hvordan skal dette ende.
Etter at mannen var kjørt på jobb igjen, måtte jeg ha noen å dele dette med. Så jeg dro innom min mor på jobben. Det var koselig å kunne vise datteren vår fram til den kommende bestemor. Men jeg ville jo vise det til bestefaren også (min far) så jeg kjørte hjem til dem og ventet på min far skulle komme hjem fra jobben. Da han kom fikk han også se den skjønne prinsessa. Sukk!
Da vi alle kom hjem, fikk jeg fylt ut skjemaene som skulle sendes til Kina. Dette er underskrifter hvor vi samtykker. Etter middagen kjørte vi til byen igjen, og på et postkontor. Dette måtte jo sendes rekomandert, for det skal først til Adopsjonsforum, så skal de oversette det og sende det til CCAA. Så etter sending dro vi innom en barneklesbutikk. Jeg så de nydeligste kjoler, men ingeting ble kjøpt. Ting har liksom ikke gått helt opp for meg enda. Men jeg må jo handle NOE. Hun må jo ha klær! Sant. :O)
Jeg savner lilleprinsessa!
January 9, 2007
Things happen
I thought I was going insane when I at 11.00 am was to the mailbox, and no letter had come. That the mailbox was empty, was luckily a sign that Postman Pat hadn’t been by with the mail yet, so I could drive home again and wait some more. After I came home, came the worries. I was supposed to go to counselling with my teacher at university at 1 pm, and that would mean a crisis if Postman Pat hadn’t been by with the mail. So I called the kiosk that had the mail anyway, to check if the postman was on his way over to the place where we live with the mail.
Yes, he was. When I came home, I found out that I’d call my teacher. I wasn’t at all concentrated for any counselling, so I was wondering if maybe I could come Thursday. I could. My teacher had full understanding for my unconcentration, and I had to be home to wait for pictures. Of course! she meant.My husband called. He wondered if I could come with his passport since it had to be renewed, so I had to go for a ride anyway. Around noon I drove out. When I had driven 4 kilometres, I met the mail car with Pat in it. I said that it was close to crisis, so if he could find my mail, an A4 envelope, then the crisis would be over. Yes, the joy was tremendous when Postman Pat pulled out the longed for letter. I opened it with great eager, and saw that there were pictures inside. BUT patient as I am (weird)! I found out that I’d wait with the opening ceremony until I came to my husband. So when we both came to town, the letter was opened. A lovely little face shone towards me, and I couldn’t take my eyes from the little beautiful girl.My husband had to go in to a photographer for a passport photo, so I got good time to read through all the information. It looked really good. Must say that we surely would have taken this child regardless of looks or defect. But this girl was totally healthy, and of course we’re happy about that.After passport photographing we set for the police office and the passport unit in town.
While my husband was in there to arrange that, I got even more time to dream away into the pictures we had received. Absolutely incredible. The girl only got more and more beautiful. And still she was absolutely lovely at first sight! How will this end.
After my husband had gone to work again, I had to have someone to share this with. So I stopped by my mother at work. It was lovely to be able to show our daughter to the grandmother-to-be. But I wanted to show it to the grandfather (my father) so I drove home to them and waited for my father to come home from work. When he came, he also got to see the beautiful princess. Sigh!
When we all came home, I got the forms filled out which would be sent to China. These are signatures where we consent. After dinner we drove to town again, and to a post office. This had to be sent as a registered letter, because it’s first going to Adopsjonsforum, then they’ll translate it and send it over to the CCAA. So after sending we went to a children’s clothes store. I saw the loveliest dresses, but nothing was bought. Things sort of haven’t stricken me yet. But I had to buy SOMETHING. She does need clothes! True. :O)I miss the little princess!
Mannen min ringte. Han lurte på om jeg kunne komme med hans pass siden det skulle fornyes, så jeg måtte ut på kjøretur uansett. Rundt klokken 12.00 kjørte jeg ut. Da jeg hadde kjørt 4 kilometer traff jeg jaggu postbilen med Pat inni. Jeg sa at det var nærmest krise, så om han kunne finne min post, en A4 konvolutt så hadde krisa vært over. Joda, gleden var enorm da postmann Pat fisket ut det etterlengtede brevet. Jeg åpnet det med stor iver, og så at det lå bilder nedi. MEN tålmodig som jeg er (kremt)! så fant jeg ut at jeg skulle vente med åpningssermonien til jeg kom til mannen. Så da vi begge kom til byen, ble brevet åpnet. Et nydelig lite ansikt lyste mot meg, og jeg kunne ikke ta øynene fra den lille skjønne jenta.
Mannen måtte inn til en fotograf for passbilde, så jeg fikk god tid til å lese gjennom alle opplysninger. Det så riktig bra ut. Det må sies at vi nok helt sikkert hadde kommet til å ta dette barnet uansett utseende eller skavank. Men denne jenta var helt frisk, og det er vi jo selvfølgelig glad for.
Etter passbildefotografering bar det til politikontoret og passavdelingen i byen. Mens mannen var innom å ordnet det, fikk jeg enda mer tid til å drømme meg bort i bildene vi hadde fått. Helt utrolig. Jenta ble bare skjønnere og skjønnere. Og enda var hun jo helt nydelig med første blikk! Hvordan skal dette ende.
Etter at mannen var kjørt på jobb igjen, måtte jeg ha noen å dele dette med. Så jeg dro innom min mor på jobben. Det var koselig å kunne vise datteren vår fram til den kommende bestemor. Men jeg ville jo vise det til bestefaren også (min far) så jeg kjørte hjem til dem og ventet på min far skulle komme hjem fra jobben. Da han kom fikk han også se den skjønne prinsessa. Sukk!
Da vi alle kom hjem, fikk jeg fylt ut skjemaene som skulle sendes til Kina. Dette er underskrifter hvor vi samtykker. Etter middagen kjørte vi til byen igjen, og på et postkontor. Dette måtte jo sendes rekomandert, for det skal først til Adopsjonsforum, så skal de oversette det og sende det til CCAA. Så etter sending dro vi innom en barneklesbutikk. Jeg så de nydeligste kjoler, men ingeting ble kjøpt. Ting har liksom ikke gått helt opp for meg enda. Men jeg må jo handle NOE. Hun må jo ha klær! Sant. :O)
Jeg savner lilleprinsessa!
January 9, 2007
Things happen
I thought I was going insane when I at 11.00 am was to the mailbox, and no letter had come. That the mailbox was empty, was luckily a sign that Postman Pat hadn’t been by with the mail yet, so I could drive home again and wait some more. After I came home, came the worries. I was supposed to go to counselling with my teacher at university at 1 pm, and that would mean a crisis if Postman Pat hadn’t been by with the mail. So I called the kiosk that had the mail anyway, to check if the postman was on his way over to the place where we live with the mail.
Yes, he was. When I came home, I found out that I’d call my teacher. I wasn’t at all concentrated for any counselling, so I was wondering if maybe I could come Thursday. I could. My teacher had full understanding for my unconcentration, and I had to be home to wait for pictures. Of course! she meant.My husband called. He wondered if I could come with his passport since it had to be renewed, so I had to go for a ride anyway. Around noon I drove out. When I had driven 4 kilometres, I met the mail car with Pat in it. I said that it was close to crisis, so if he could find my mail, an A4 envelope, then the crisis would be over. Yes, the joy was tremendous when Postman Pat pulled out the longed for letter. I opened it with great eager, and saw that there were pictures inside. BUT patient as I am (weird)! I found out that I’d wait with the opening ceremony until I came to my husband. So when we both came to town, the letter was opened. A lovely little face shone towards me, and I couldn’t take my eyes from the little beautiful girl.My husband had to go in to a photographer for a passport photo, so I got good time to read through all the information. It looked really good. Must say that we surely would have taken this child regardless of looks or defect. But this girl was totally healthy, and of course we’re happy about that.After passport photographing we set for the police office and the passport unit in town.
While my husband was in there to arrange that, I got even more time to dream away into the pictures we had received. Absolutely incredible. The girl only got more and more beautiful. And still she was absolutely lovely at first sight! How will this end.
After my husband had gone to work again, I had to have someone to share this with. So I stopped by my mother at work. It was lovely to be able to show our daughter to the grandmother-to-be. But I wanted to show it to the grandfather (my father) so I drove home to them and waited for my father to come home from work. When he came, he also got to see the beautiful princess. Sigh!
When we all came home, I got the forms filled out which would be sent to China. These are signatures where we consent. After dinner we drove to town again, and to a post office. This had to be sent as a registered letter, because it’s first going to Adopsjonsforum, then they’ll translate it and send it over to the CCAA. So after sending we went to a children’s clothes store. I saw the loveliest dresses, but nothing was bought. Things sort of haven’t stricken me yet. But I had to buy SOMETHING. She does need clothes! True. :O)I miss the little princess!
mandag 8. januar 2007
Da burgeren satte seg i vrangstrupen
I dag fant Lillegutt og jeg ut at vi skulle dra på shopping. Som tidligere nevnt har jeg en venninne som driver en barneutstyrsbutikk, og jeg hadde lagt av en slik Afrikabæresele som jeg i dag skulle hente. Vi kom oss innom der, Lillegutt og jeg men ingeting annet ble kjøpt siden vi ikke viste hvor stor jenta/gutten eventuellt ville være i størrelse. Jeg så masse nydelige kjoler, og jeg tenkte inni meg at uansett hvilket barn som kommer så er det alltid velkommen, men innerst inne hadde det likevel vært litt artig med ei lita jente siden vi allerede har verdens skjønneste gutt.
Etter shoppingen på barneutstyrsbutikken avtalte mannen min og jeg at jeg og Lillegutt bare kunne spise i byen siden han hadde hatt en større lunch på jobben i dag. Lillegutt var jo henrykt over at han skulle få leke i slottet på burgerplassen. Men før vi kunne komme oss på burgerplassen, måtte jeg handle noe en annen plass. På tur oppover i gata traff vi tilfeldigvis ei anna dame som vi kjenner fra før. De har i fjor adoptert fra Kina, og hun var selvfølgelig veldig spent på hvordan det gikk med oss. Det var derfor med litt stolthet at jeg kunne fortelle henne at vi hadde fått tildeling, med at selve brevet med opplysninger om barnet ikke var kommet enda. Hun gratulerte så mye.
Til slutt kom vi oss til burgerplassen. Lillegutt satt med leken som fulgte med menyen da mobilen min ringte. Siden jeg hadde lagt inn Adopsjonsforum, så jeg med en gang at det fra de som ringte.
Hei, det er fra Adopsjonsforum, sa stemmen. Du skjønner kanskje hvorfor vi ringer. Selv om jeg var godt forberedt på dette øyeblikket, ble jeg likevel helt måløs. Så fra min side ble det helt stille, inntil jeg oppdaget at ingen av oss sa noe. Hun ventet på at jeg skulle si noe. - ja, sa jeg. Jeg håper det er det jeg tror det er. Jada, sa damen i andre enden. Vi har ei lita jente til dere. Burgerbiten jeg hadde i munnen satte seg litt fast i halsen, og jeg måtte be om litt pause til å hoste. Så fortsatte damen med opplysninger om den lille jenta. For det var nemlig det hun var, lita. Hun var fødtvår/sommeren 2005, sa hun og nå i september 2006 var hun bare 74 cm. Et lite spøn med andre ord. Jeg vil ikke gi ut flere opplysninger her om barnet, annet enn at hun er ei frisk og fin jente. Bilder kommer i morgen i posten.
Jeg kan nesten ikke tro at dette er sant. Etter samtalen måtte min mann kontaktes. Han ble selvfølgelig veldig glad. Jeg måtte snakke enda litt mer med Lillegutt, for han er ikke så vant til at Mammaen snakker i eningen i telefonen. Jeg som pedagog er skulle liksom sette meg ned slik at jeg var like høy som han, men det endte opp med at han også satte seg ned. Så der vatt vi, midt i gågata Lillegutt og jeg, og snakket om Lillesøster som skulle komme. Etter dette dro vi opp til venninna mi som driver barnebutikk. Planen var egentlig at jeg skulle kjøpe litt undertøy og klær, nå som vi vet hvem. Men ingeting ble kjøpt. Jeg hadde bare behov for å fortelle dette til noen. I farta fikk jeg også ringt min mor. Handlingen av klær og utstyr ellers får bli til i morgen ellerno. Jeg er for forfjamset til handling i denne stund. Hehe...
Tenke seg til...nå sitter Lillepia å venter på oss. Og nei og nei som jeg lengter etter henne allerede.
PS: Jeg tror ikke jeg skriver rett engang...
January 8 2007
When I choked on the burger
Today Little Guy and I found out that we would go shopping. Like I’ve mentioned earlier, I have a friend who runs a children’s equipment store, and I had put aside one of those African carriers that I’d pick up today. We stopped by there, Little Guy and I, but nothing else was bought as we didn’t know how big the girl / boy would be in size. I saw a lot of lovely dresses, and I thought inside that no matter what child comes, s/he will always be welcome, but deep inside it would have been nice with a little girl anyway, as we already have the most beautiful boy in the world.After the shopping at the children’s equipment store, my husband and I agreed that I and Little Guy could just eat in town, because he had had a large lunch at work today. Little Guy was excited that he would be able to play in the castle at the burger place. But before we could get to the burger place, I had to buy something some place else. On our tour up the street we ran into another lady whom we know from before. They adopted from China last year, and she was of course very curious about how things were going for us. So it was with some pride I could tell her that we had been allocated, but that the very letter with information about the child hadn’t come yet. She congratulated us.Finally we got to the burger place. Little Guy was sitting with the toy accompanying the menu when my cellular phone rang. Since I had added Adopsjonsforum to my phone book, I saw at once that it was them calling.Hello, it’s from Adopsjonsforum, the voice said. You might understand why we’re calling. Even though I was well prepared for this moment, I was speechless anyway. So from my end it was totally quiet, until I noticed that neither of us said anything. She was waiting for me to say something. – Yes, I said. I hope it is what I think it is. Oh yes, the lady in the other end said. We have a little girl for you. I choked a little on the piece of burger I had in my mouth, and I had to ask for a little break to cough. Then the lady went on with information about the little girl. Because that was what she was, little. She was born in the spring / summer of 2005, she said and now in September 2006 she was only 74 cm. A small thing in other words. I won’t give out more information here about the child, other than she’s a healthy and fine girl. Photos are coming tomorrow in the mail.I can hardly believe this is true. After the conversation my husband had to be contacted. He was of course very happy. I had to speak even some more to Little Guy, because he’s not so used to that the Mom speaks non-stop in the phone. I, being a teacher, was sitting down so that I was as high as he, but that ended with that he too sat down. So there we sat, in the middle of the mall, Little Guy and I, and talked about Little Sister who would come. After this we went up to my friend who runs a children’s store. The plan actually was that I’d buy some underwear and clothes, now that we know whom. But nothing was bought. I just had the need to tell someone. While I was at it I also called my mother. Shopping of clothes and equipment will have to wait until tomorrow or something. I’m a bit paralyzed right now. Hehe...Imagine...now ”Lillepia” is sitting waiting for us. And oh and oh how I’m longing for her already.
PS: I don’t think I even write correctly...
Etter shoppingen på barneutstyrsbutikken avtalte mannen min og jeg at jeg og Lillegutt bare kunne spise i byen siden han hadde hatt en større lunch på jobben i dag. Lillegutt var jo henrykt over at han skulle få leke i slottet på burgerplassen. Men før vi kunne komme oss på burgerplassen, måtte jeg handle noe en annen plass. På tur oppover i gata traff vi tilfeldigvis ei anna dame som vi kjenner fra før. De har i fjor adoptert fra Kina, og hun var selvfølgelig veldig spent på hvordan det gikk med oss. Det var derfor med litt stolthet at jeg kunne fortelle henne at vi hadde fått tildeling, med at selve brevet med opplysninger om barnet ikke var kommet enda. Hun gratulerte så mye.
Til slutt kom vi oss til burgerplassen. Lillegutt satt med leken som fulgte med menyen da mobilen min ringte. Siden jeg hadde lagt inn Adopsjonsforum, så jeg med en gang at det fra de som ringte.
Hei, det er fra Adopsjonsforum, sa stemmen. Du skjønner kanskje hvorfor vi ringer. Selv om jeg var godt forberedt på dette øyeblikket, ble jeg likevel helt måløs. Så fra min side ble det helt stille, inntil jeg oppdaget at ingen av oss sa noe. Hun ventet på at jeg skulle si noe. - ja, sa jeg. Jeg håper det er det jeg tror det er. Jada, sa damen i andre enden. Vi har ei lita jente til dere. Burgerbiten jeg hadde i munnen satte seg litt fast i halsen, og jeg måtte be om litt pause til å hoste. Så fortsatte damen med opplysninger om den lille jenta. For det var nemlig det hun var, lita. Hun var fødtvår/sommeren 2005, sa hun og nå i september 2006 var hun bare 74 cm. Et lite spøn med andre ord. Jeg vil ikke gi ut flere opplysninger her om barnet, annet enn at hun er ei frisk og fin jente. Bilder kommer i morgen i posten.
Jeg kan nesten ikke tro at dette er sant. Etter samtalen måtte min mann kontaktes. Han ble selvfølgelig veldig glad. Jeg måtte snakke enda litt mer med Lillegutt, for han er ikke så vant til at Mammaen snakker i eningen i telefonen. Jeg som pedagog er skulle liksom sette meg ned slik at jeg var like høy som han, men det endte opp med at han også satte seg ned. Så der vatt vi, midt i gågata Lillegutt og jeg, og snakket om Lillesøster som skulle komme. Etter dette dro vi opp til venninna mi som driver barnebutikk. Planen var egentlig at jeg skulle kjøpe litt undertøy og klær, nå som vi vet hvem. Men ingeting ble kjøpt. Jeg hadde bare behov for å fortelle dette til noen. I farta fikk jeg også ringt min mor. Handlingen av klær og utstyr ellers får bli til i morgen ellerno. Jeg er for forfjamset til handling i denne stund. Hehe...
Tenke seg til...nå sitter Lillepia å venter på oss. Og nei og nei som jeg lengter etter henne allerede.
PS: Jeg tror ikke jeg skriver rett engang...
January 8 2007
When I choked on the burger
Today Little Guy and I found out that we would go shopping. Like I’ve mentioned earlier, I have a friend who runs a children’s equipment store, and I had put aside one of those African carriers that I’d pick up today. We stopped by there, Little Guy and I, but nothing else was bought as we didn’t know how big the girl / boy would be in size. I saw a lot of lovely dresses, and I thought inside that no matter what child comes, s/he will always be welcome, but deep inside it would have been nice with a little girl anyway, as we already have the most beautiful boy in the world.After the shopping at the children’s equipment store, my husband and I agreed that I and Little Guy could just eat in town, because he had had a large lunch at work today. Little Guy was excited that he would be able to play in the castle at the burger place. But before we could get to the burger place, I had to buy something some place else. On our tour up the street we ran into another lady whom we know from before. They adopted from China last year, and she was of course very curious about how things were going for us. So it was with some pride I could tell her that we had been allocated, but that the very letter with information about the child hadn’t come yet. She congratulated us.Finally we got to the burger place. Little Guy was sitting with the toy accompanying the menu when my cellular phone rang. Since I had added Adopsjonsforum to my phone book, I saw at once that it was them calling.Hello, it’s from Adopsjonsforum, the voice said. You might understand why we’re calling. Even though I was well prepared for this moment, I was speechless anyway. So from my end it was totally quiet, until I noticed that neither of us said anything. She was waiting for me to say something. – Yes, I said. I hope it is what I think it is. Oh yes, the lady in the other end said. We have a little girl for you. I choked a little on the piece of burger I had in my mouth, and I had to ask for a little break to cough. Then the lady went on with information about the little girl. Because that was what she was, little. She was born in the spring / summer of 2005, she said and now in September 2006 she was only 74 cm. A small thing in other words. I won’t give out more information here about the child, other than she’s a healthy and fine girl. Photos are coming tomorrow in the mail.I can hardly believe this is true. After the conversation my husband had to be contacted. He was of course very happy. I had to speak even some more to Little Guy, because he’s not so used to that the Mom speaks non-stop in the phone. I, being a teacher, was sitting down so that I was as high as he, but that ended with that he too sat down. So there we sat, in the middle of the mall, Little Guy and I, and talked about Little Sister who would come. After this we went up to my friend who runs a children’s store. The plan actually was that I’d buy some underwear and clothes, now that we know whom. But nothing was bought. I just had the need to tell someone. While I was at it I also called my mother. Shopping of clothes and equipment will have to wait until tomorrow or something. I’m a bit paralyzed right now. Hehe...Imagine...now ”Lillepia” is sitting waiting for us. And oh and oh how I’m longing for her already.
PS: I don’t think I even write correctly...
søndag 7. januar 2007
En ny gruppe.
Det kommer en del innlegg i dag. Jeg har opprettet en gruppe slik at de som ville ha adressen til denne bloggen, kan få oppdateringer på mail når bloggen blir oppdatert. Med dette innlegget vil jeg derfor gjøre en test på om alle får mail, og om det fungerer. Jeg håper at det går i orden.
Praktiske råd fra Adopsjonsforum
Jeg har lenge spekulert på hvordan reisen til Kina skulle bli, og jeg har stusset over at jeg ikke har fått info om selve hentereisen. Med et kom jeg på at jeg HADDE fått et skriv fra Adopsjonforum hvor alle opplysningene vi trengte stod.
Så her kommer litt infor for dem som er interessert:
Fullmakt:
Helst må begge foreldrene reise, men det er også mulig at kun en reiser. I så fall må den som blir hjemme gi en fullmakt til den andre, og underskrive denne hos Notarius Publicus (hvem i alle dager er det? Noen som vet?) Vi kan sende dere forslag til tekst, og sørger for at fullmakten blir legalisert hos Utenriksdepartementet og Kinas ambassade, før den blir oversatt til kinesisk. Den som reiser må også ha med fire notarialbekreftede kopier av ektefellens pass.
Pass:
Sjekk passet, det skal ha en gyldighet på minst 6 måneder etter antatt reisetidspunkt. Har dere skaffet nytt pass etter at dokumentene deres ble sendt til Kina, må dere snarest mulig sende oss en kopi. (Dette gjorde til at jeg også fant ut at jeg skulle sjekke våre pass. Panikken var derfor stor da jeg ikke fant dem. Jeg lette i hele natt uten å finne passene. Jeg var tilnærmet hysterisk fram til fant dem i dag, for så å oppdage at mannen min sitt pass får ut nå i februar. SÅ han må ha et nytt selv om han ikke skal reise)
Visum:
Alle må ha visum for å reise til Kina. VI vedlegger søknadsskjemaer som skal fylles ut og returneres oss etter forespørsel, sammen med gyldig pass. Ta kopier dersom dere trenger flere søknadskjemaer. AF sender visumsøknadene samlet til den kinesiske ambasade i Oslo. Husk å undertegne søknaden og å legge ved passbilde (sort/hvitt eller farger) For medreisende barn kan en av foreldrene undertegne søknaden.
"Jeg hopper over enkelte punkter ang hvilken selskap som ordner reisen."
Forespørsel om barn
De fleste barna som er frigitt for adopsjon er funnet forlatt, og det er barnehjemmet som har formynderskapet over barnet. Når et barn frigis for adopsjon, sender barnehjemmet de nødvendige opplysningene om barnet til China Center og Adoption Affairs (CCAA) i Beijing. CCAA mottar informasjoner om barn fra hele Kina, og det er CCAA som skal finne familier til disse barna.
Forespørsel skjer samlet etter når adopsjonssøknadene ble registrert ved CCAA. Beskjed om forespørsel blir sendt dere via Adopsjonsforum (AF). Når oginaldokumentene kommer, består de av en legeattest på kinesisk, samt et bilde av barnet. Helserapporten gir et bilde av barnets generelle tilstand, og det finnes ikke noe flere opplysninger enn den. Vi ringer dere, og sender så dokumentene i posten. Et kopi blir sendt translatøren for oversettelse av helserapporten. Etter at dere har sett og lest den, skal dere offesielt akseptere eller avslå tildelingen og returnere tildelingsbrevet til AF. Så fort vi har mottatt akseptbrev fra alle i foreldregruppen, videresender vi dem til CCAA.
Det er er først etter at CCAA mottar deres bekreftelse at de kan informere barnehjemmet samt de involverte lokale myndigheter, slik at adopsjonsprosessen kan settes i gang.
CCAA utsender så Notice og Coming to China for Adoption (NCA - en bekreftelse på at søkerne kan adoptere dette barnet, og at de kan forberede reisen til Kina).
Saken sendes videre til provinsmyndighetene, der adopsjonen skal gjennomføres. Fra CCAA mottar deres aksept og til man reiser går det vanligvis 5-7 uker.
Opphold
Forventet oppholdstid er 14 dager. Kostnadene for oppholdet, som inkluderer hotell, mat (tre måltider pr. dag), transport, sightseeing, innenlandsreiser i Kina (med fly eller tog), samt CWTS`service, vil være ca USD 1500,- pr. person. Dette er avhengig hvor i Kina man får barn fra, oppholdets varighet, dollarkursen osv. Betalingen skjer via Adopsjonsforum. De som skal hente barn i Guangdong-provinsen må regne med et opphold rundt 3 uker, da passkontoret der trenger lenger tid på utsendelse av pass til barnet.
Måltidene både før og etter dere får barnet er lagt til forskjellige restauranter. Endel familier har valgt å betale litt ekstra for å få spise på hotellet etter at de har fått barnet. Ikke inkludert i prisen er innenlands flybillett for barn over 2 år, samt ekstra seng og mat for litt større barn. Ellers ikke flyplassavgift, som er ca. 180 kroner pr. person ved hjemreise.
Hotellene som benyttes i de store byene er av internasjonal standard og med hyggelig betjening. Vanligvis finnes det kun dobbeltrom og ikke familierom eller enkeltrom. De som ikke ønsker rom høyt opp, må selv ordne dette ved ankomst til hotellet. Det er ikke uvanlig at de nederste etasjene er kontorer og at hotellrommene ligger høyere opp i bygningene (og jeg som lider av kjempehøydeskrekk)
Programmet er ofte lagt opp slik at man har ca tre dager i Beijing før man reiser videre til provinsene for å gjennomføre adopsjonen. Skal man imidlertid til de sørligste provinsene (Guangxi og Guangdong), går reisen inn via Hong Kong eller dirkete til Guangzhou, og hjem via Beijing.
Møte med barnet
Hvordan prosedyrene med hensyn til møtet med barnet og de lokale myndighetene foregår, er forskjellig fra sted til sted.
Overtakelsen av av barnet kan enten skje på samme dag/kveld som dere ankommer provinshovedstaden, elelr dagen etter. Det er barnehjemmet som bestemmer møtetidspunktet, men beskjed om dette kan komme veldig brått. Som regel blir barnet fulgt av barnehjemmets leder og barnets passer eller fosterfamilie.
Hvor dere får barnet utlevert kan variere. Som oftes skjer det på hotellet, i noen tilfeller også på Civil Affairs - kontoret. Noen grupper har fått mulighet til å besøke barnehjemmet. Dette er imidlertid ikke vanlig praksis.
"Det stod også litt om selve saksgangen kinesiske myndigheter gjør, men det orker jeg ikke å skrive her. Men i allefall må jeg innom et kontor en av dagene jeg er der, og skrive på engelsk hvorfor jeg ønsker å adoptere barnet. ( jeg som er så ufattelig dyktig i engelskskriving! Jau)"
Ellers håper vi på telefon i morgen. Kryss fingrene da. :O)
Practical advice from Adopsjonsforum
I’ve been thinking about how the trip to China would be for quite some time, and I’ve been bouncing over that I haven’t got info about the picking-up trip itself. All of a sudden it struck me that I HAD got a write from Adopsjonforum where all the information we needed was.
So here comes some information for those of you who are interested:Power of attorney:It’s most preferred that both parents go, but it’s also possible that only one goes. In that case, the one remaining at home has to give a power of attorney to the other one, and sign this at Notarius Publicus (who is this? Anyone who knows?) We can send them a suggestion for a text, sende dere forslag til tekst, and take care of legalizing the power of attorney at the Department of Foreign Affairs and the Embassy of China, before it’s translated into Chinese. The one who goes also has to bring four copies confirmed by Notarius Publicus of the spouse’s passport.Passport:Check the passport, it should be valid for at least 6 months after presumed time of travel. If you’ve got a new passport after that the documents were sent to China, you’ll have to send us a copy as soon as possible. (That made me also find out that I should check our passports. The panic was therefore huge when I didn’t find them. I searched for a whole night without finding the passports..
I was close to hysterical until I found them today, to discover that my husband’s passport expires now in February. So he has to have a new one even though he isn’t going.)Visa:Everyone has to have a visa to go to China. We enclose application forms that are to be filled out and returned to us upon request, together with a valid passport. Make copies if you need more application forms. AF send the visa applications collectively to the Chinese Embassy in Oslo. Remember to sign the application and enclose a passport photo (black / white or with colours). For accompanying children, one of the parents can sign the application."I skip some points about which company arranges the trip."Inquiries about childrenMost children who are released for adoption are found abandoned, and it’s the asylum that has custody of the child.
When a child is released for adoption, the asylum sends the necessary information about the child to the China Center og Adoption Affairs (CCAA) in Beijing. The CCAA receives information about children from all over China, and it’s the CCAA that is to find families for the children.Inquiries are made collectively in the order of when the adoption applications were registrated at the CCAA. Notification about inquiry will be sent to you via Adopsjonsforum (AF). When the original documents come, they will consist of a doctor’s certificate in Chinese, and a photo of the child. The health report gives a picture of the child’s general condition, and there is no other information than that. We call you, and will then send the documents in the mail. A copy will be sent to the translator for translation of the health report. After you’ve seen and read it, you are to officially accept or decline the allocation and return the allocation letter to AF. As soon as we’ve received acceptance letters from everyone in the parent group, we send them on to the CCAA.It’s not until the CCAA receives your confirmation that they can inform the asylum and the local authorities involved, so that the adoption process can start. The CCAA then sends out a Notice of Coming to China for Adoption (NCA – a confirmation that the applicants can adopt this child, and that they can prepare the trip to China).The case is sent on to the provincial authorities, where the adoption is to be carried out. From the CCAA receives your accept until you go it usually takes 5-7 weeks.
The stayThe expected duration of the stay is 14 days. The cost for the stay, which includes hotel, food (three meals a day), transport, sightseeing, domestic travels in China (by air or train), and the service of the CWTS, will be about USD 1500,- per person. This depends on where in China you get your child from, the duration of the stay, the exchange rate of the dollar etc. The payment is done through Adopsjonsforum. Those who are to pick up children in the Guangdong province have to take into account a stay of about 3 weeks, as the passport office there needs longer time to send out a passport to the child.The meals both before and after you get the child will take place at different restaurants. Some families have chosen to pay some extra to eat at the hotel after they get the child.
Not included in the price is domestic air ticket for children over 2 years old, and extra bed and food for somewhat older children. Neither the airport fee, which is about 180 kroner per person, is included .The hotels used in the bigger towns are of international standard and with decent service. Normally there are only double rooms and not family rooms or single rooms. Those who don’t wish a room on a high level, have to arrange that themselves at arrival at the hotel. It’s not unusual that the lowest floors are offices and the hotel rooms are higher up in the buildings (and I who suffer from a major height fright).
The program is often put together such that you have about three days in Beijing before you travel on to the provinces to carry out the adoption. However, if you are going to the provinces most to the south (Guangxi and Guangdong), the trip goes via Hong Kong or directly to Guangzhou, and home via Beijing.Meeting with the childHow the procedures considering meeting the child and the local are carried out, differ from place to place.Taking over the child can either take place at the same day / evening you arrive in the provincial capital, or the day after. It’s the asylum that decides the time of the meeting, but notification about this can come very sudden. As a rule, the child is followed by the leader of the asylum and the child’s caretaker or foster family.Where you get your child delivered can vary. Mos toften it takes place at the hotel, in some cases also at the Office of Civil Affairs. Some groups have had the opportunity to visit the asylum. This is however not common procedure.
"There was also a little about the procedure that the Chinese authorities do, but I don’t have the energy to write it here. But anyway I have to stop by an office one of the days I’m there, and write in English why I wish to adopt the child. (I who am so incredibly good at writing in English! Yeah...)"Otherwise, we hope for a phone call tomorrow. Keep your fingers crossed then. :O)
Så her kommer litt infor for dem som er interessert:
Fullmakt:
Helst må begge foreldrene reise, men det er også mulig at kun en reiser. I så fall må den som blir hjemme gi en fullmakt til den andre, og underskrive denne hos Notarius Publicus (hvem i alle dager er det? Noen som vet?) Vi kan sende dere forslag til tekst, og sørger for at fullmakten blir legalisert hos Utenriksdepartementet og Kinas ambassade, før den blir oversatt til kinesisk. Den som reiser må også ha med fire notarialbekreftede kopier av ektefellens pass.
Pass:
Sjekk passet, det skal ha en gyldighet på minst 6 måneder etter antatt reisetidspunkt. Har dere skaffet nytt pass etter at dokumentene deres ble sendt til Kina, må dere snarest mulig sende oss en kopi. (Dette gjorde til at jeg også fant ut at jeg skulle sjekke våre pass. Panikken var derfor stor da jeg ikke fant dem. Jeg lette i hele natt uten å finne passene. Jeg var tilnærmet hysterisk fram til fant dem i dag, for så å oppdage at mannen min sitt pass får ut nå i februar. SÅ han må ha et nytt selv om han ikke skal reise)
Visum:
Alle må ha visum for å reise til Kina. VI vedlegger søknadsskjemaer som skal fylles ut og returneres oss etter forespørsel, sammen med gyldig pass. Ta kopier dersom dere trenger flere søknadskjemaer. AF sender visumsøknadene samlet til den kinesiske ambasade i Oslo. Husk å undertegne søknaden og å legge ved passbilde (sort/hvitt eller farger) For medreisende barn kan en av foreldrene undertegne søknaden.
"Jeg hopper over enkelte punkter ang hvilken selskap som ordner reisen."
Forespørsel om barn
De fleste barna som er frigitt for adopsjon er funnet forlatt, og det er barnehjemmet som har formynderskapet over barnet. Når et barn frigis for adopsjon, sender barnehjemmet de nødvendige opplysningene om barnet til China Center og Adoption Affairs (CCAA) i Beijing. CCAA mottar informasjoner om barn fra hele Kina, og det er CCAA som skal finne familier til disse barna.
Forespørsel skjer samlet etter når adopsjonssøknadene ble registrert ved CCAA. Beskjed om forespørsel blir sendt dere via Adopsjonsforum (AF). Når oginaldokumentene kommer, består de av en legeattest på kinesisk, samt et bilde av barnet. Helserapporten gir et bilde av barnets generelle tilstand, og det finnes ikke noe flere opplysninger enn den. Vi ringer dere, og sender så dokumentene i posten. Et kopi blir sendt translatøren for oversettelse av helserapporten. Etter at dere har sett og lest den, skal dere offesielt akseptere eller avslå tildelingen og returnere tildelingsbrevet til AF. Så fort vi har mottatt akseptbrev fra alle i foreldregruppen, videresender vi dem til CCAA.
Det er er først etter at CCAA mottar deres bekreftelse at de kan informere barnehjemmet samt de involverte lokale myndigheter, slik at adopsjonsprosessen kan settes i gang.
CCAA utsender så Notice og Coming to China for Adoption (NCA - en bekreftelse på at søkerne kan adoptere dette barnet, og at de kan forberede reisen til Kina).
Saken sendes videre til provinsmyndighetene, der adopsjonen skal gjennomføres. Fra CCAA mottar deres aksept og til man reiser går det vanligvis 5-7 uker.
Opphold
Forventet oppholdstid er 14 dager. Kostnadene for oppholdet, som inkluderer hotell, mat (tre måltider pr. dag), transport, sightseeing, innenlandsreiser i Kina (med fly eller tog), samt CWTS`service, vil være ca USD 1500,- pr. person. Dette er avhengig hvor i Kina man får barn fra, oppholdets varighet, dollarkursen osv. Betalingen skjer via Adopsjonsforum. De som skal hente barn i Guangdong-provinsen må regne med et opphold rundt 3 uker, da passkontoret der trenger lenger tid på utsendelse av pass til barnet.
Måltidene både før og etter dere får barnet er lagt til forskjellige restauranter. Endel familier har valgt å betale litt ekstra for å få spise på hotellet etter at de har fått barnet. Ikke inkludert i prisen er innenlands flybillett for barn over 2 år, samt ekstra seng og mat for litt større barn. Ellers ikke flyplassavgift, som er ca. 180 kroner pr. person ved hjemreise.
Hotellene som benyttes i de store byene er av internasjonal standard og med hyggelig betjening. Vanligvis finnes det kun dobbeltrom og ikke familierom eller enkeltrom. De som ikke ønsker rom høyt opp, må selv ordne dette ved ankomst til hotellet. Det er ikke uvanlig at de nederste etasjene er kontorer og at hotellrommene ligger høyere opp i bygningene (og jeg som lider av kjempehøydeskrekk)
Programmet er ofte lagt opp slik at man har ca tre dager i Beijing før man reiser videre til provinsene for å gjennomføre adopsjonen. Skal man imidlertid til de sørligste provinsene (Guangxi og Guangdong), går reisen inn via Hong Kong eller dirkete til Guangzhou, og hjem via Beijing.
Møte med barnet
Hvordan prosedyrene med hensyn til møtet med barnet og de lokale myndighetene foregår, er forskjellig fra sted til sted.
Overtakelsen av av barnet kan enten skje på samme dag/kveld som dere ankommer provinshovedstaden, elelr dagen etter. Det er barnehjemmet som bestemmer møtetidspunktet, men beskjed om dette kan komme veldig brått. Som regel blir barnet fulgt av barnehjemmets leder og barnets passer eller fosterfamilie.
Hvor dere får barnet utlevert kan variere. Som oftes skjer det på hotellet, i noen tilfeller også på Civil Affairs - kontoret. Noen grupper har fått mulighet til å besøke barnehjemmet. Dette er imidlertid ikke vanlig praksis.
"Det stod også litt om selve saksgangen kinesiske myndigheter gjør, men det orker jeg ikke å skrive her. Men i allefall må jeg innom et kontor en av dagene jeg er der, og skrive på engelsk hvorfor jeg ønsker å adoptere barnet. ( jeg som er så ufattelig dyktig i engelskskriving! Jau)"
Ellers håper vi på telefon i morgen. Kryss fingrene da. :O)
Practical advice from Adopsjonsforum
I’ve been thinking about how the trip to China would be for quite some time, and I’ve been bouncing over that I haven’t got info about the picking-up trip itself. All of a sudden it struck me that I HAD got a write from Adopsjonforum where all the information we needed was.
So here comes some information for those of you who are interested:Power of attorney:It’s most preferred that both parents go, but it’s also possible that only one goes. In that case, the one remaining at home has to give a power of attorney to the other one, and sign this at Notarius Publicus (who is this? Anyone who knows?) We can send them a suggestion for a text, sende dere forslag til tekst, and take care of legalizing the power of attorney at the Department of Foreign Affairs and the Embassy of China, before it’s translated into Chinese. The one who goes also has to bring four copies confirmed by Notarius Publicus of the spouse’s passport.Passport:Check the passport, it should be valid for at least 6 months after presumed time of travel. If you’ve got a new passport after that the documents were sent to China, you’ll have to send us a copy as soon as possible. (That made me also find out that I should check our passports. The panic was therefore huge when I didn’t find them. I searched for a whole night without finding the passports..
I was close to hysterical until I found them today, to discover that my husband’s passport expires now in February. So he has to have a new one even though he isn’t going.)Visa:Everyone has to have a visa to go to China. We enclose application forms that are to be filled out and returned to us upon request, together with a valid passport. Make copies if you need more application forms. AF send the visa applications collectively to the Chinese Embassy in Oslo. Remember to sign the application and enclose a passport photo (black / white or with colours). For accompanying children, one of the parents can sign the application."I skip some points about which company arranges the trip."Inquiries about childrenMost children who are released for adoption are found abandoned, and it’s the asylum that has custody of the child.
When a child is released for adoption, the asylum sends the necessary information about the child to the China Center og Adoption Affairs (CCAA) in Beijing. The CCAA receives information about children from all over China, and it’s the CCAA that is to find families for the children.Inquiries are made collectively in the order of when the adoption applications were registrated at the CCAA. Notification about inquiry will be sent to you via Adopsjonsforum (AF). When the original documents come, they will consist of a doctor’s certificate in Chinese, and a photo of the child. The health report gives a picture of the child’s general condition, and there is no other information than that. We call you, and will then send the documents in the mail. A copy will be sent to the translator for translation of the health report. After you’ve seen and read it, you are to officially accept or decline the allocation and return the allocation letter to AF. As soon as we’ve received acceptance letters from everyone in the parent group, we send them on to the CCAA.It’s not until the CCAA receives your confirmation that they can inform the asylum and the local authorities involved, so that the adoption process can start. The CCAA then sends out a Notice of Coming to China for Adoption (NCA – a confirmation that the applicants can adopt this child, and that they can prepare the trip to China).The case is sent on to the provincial authorities, where the adoption is to be carried out. From the CCAA receives your accept until you go it usually takes 5-7 weeks.
The stayThe expected duration of the stay is 14 days. The cost for the stay, which includes hotel, food (three meals a day), transport, sightseeing, domestic travels in China (by air or train), and the service of the CWTS, will be about USD 1500,- per person. This depends on where in China you get your child from, the duration of the stay, the exchange rate of the dollar etc. The payment is done through Adopsjonsforum. Those who are to pick up children in the Guangdong province have to take into account a stay of about 3 weeks, as the passport office there needs longer time to send out a passport to the child.The meals both before and after you get the child will take place at different restaurants. Some families have chosen to pay some extra to eat at the hotel after they get the child.
Not included in the price is domestic air ticket for children over 2 years old, and extra bed and food for somewhat older children. Neither the airport fee, which is about 180 kroner per person, is included .The hotels used in the bigger towns are of international standard and with decent service. Normally there are only double rooms and not family rooms or single rooms. Those who don’t wish a room on a high level, have to arrange that themselves at arrival at the hotel. It’s not unusual that the lowest floors are offices and the hotel rooms are higher up in the buildings (and I who suffer from a major height fright).
The program is often put together such that you have about three days in Beijing before you travel on to the provinces to carry out the adoption. However, if you are going to the provinces most to the south (Guangxi and Guangdong), the trip goes via Hong Kong or directly to Guangzhou, and home via Beijing.Meeting with the childHow the procedures considering meeting the child and the local are carried out, differ from place to place.Taking over the child can either take place at the same day / evening you arrive in the provincial capital, or the day after. It’s the asylum that decides the time of the meeting, but notification about this can come very sudden. As a rule, the child is followed by the leader of the asylum and the child’s caretaker or foster family.Where you get your child delivered can vary. Mos toften it takes place at the hotel, in some cases also at the Office of Civil Affairs. Some groups have had the opportunity to visit the asylum. This is however not common procedure.
"There was also a little about the procedure that the Chinese authorities do, but I don’t have the energy to write it here. But anyway I have to stop by an office one of the days I’m there, and write in English why I wish to adopt the child. (I who am so incredibly good at writing in English! Yeah...)"Otherwise, we hope for a phone call tomorrow. Keep your fingers crossed then. :O)
lørdag 6. januar 2007
Tips
January 6
Tip
We didn’t get a phone call Friday, so we hope for Monday. Meanwhile I can buy equipment and fix equipment we already have. In connection with that, I talked to my good friend for many years who owns and runs a children’s equipment store. I complained in case my father can’t join me, because it can be heavy to pick up luggage and trolley and other things with a small frightened child on my arm. However, my friend didn’t have 10.000 kr so that she could join me, but she had good advice. She told me what these smart African ladies did with their children when they carried them, and told me that now this idea has also come to Norway.
It’s not smart with a usual carrier because this they are so big that they have to be sent with the rest of the luggage. But this carrying apron can be taken into the aeroplane in your hand, and can easily be put on when you leave, and lo and behold, you have free hands. This will be bought on Monday or Tuesday. :O)
Tip
We didn’t get a phone call Friday, so we hope for Monday. Meanwhile I can buy equipment and fix equipment we already have. In connection with that, I talked to my good friend for many years who owns and runs a children’s equipment store. I complained in case my father can’t join me, because it can be heavy to pick up luggage and trolley and other things with a small frightened child on my arm. However, my friend didn’t have 10.000 kr so that she could join me, but she had good advice. She told me what these smart African ladies did with their children when they carried them, and told me that now this idea has also come to Norway.
It’s not smart with a usual carrier because this they are so big that they have to be sent with the rest of the luggage. But this carrying apron can be taken into the aeroplane in your hand, and can easily be put on when you leave, and lo and behold, you have free hands. This will be bought on Monday or Tuesday. :O)
Det ble ikke slik at vi fikk telefon på fredagen, så vi håper på mandagen. I mellomtiden kan jeg jo kjøpe utstyr og fikse utstyr vi allerede har. I den forbindelse snakket jeg med min gode venninne gjennom mange år som eier og driver en barneutstyrsbutikk. Jeg klaget min nød i tillfelle min Pappa ikke kan være med, for det kan jo nemlig bli tungt å skal hente bagasje og vogn og annet med et lite forskremt barn på armen. Min venninne hadde imidlertid ikke 10.000 kr slik at hun kunne være med, men hun hadde gode råd. Hun fortalte meg hva disse lure Afrikadamene gjorde med sine barn når de bar dem, og fortalte at nå er også den idèen kommet til Norge.
Det er jo ikke greit med en vanlig bæremeis heller for de er så store at de må sendes med resten av bagasjen. Men dette bæretørkledet kan jo tas med på flyet i hånden, og kan lett tas på når man går, og vips så har jeg to frie hender. Dette skal kjøpes på mandagen eller tirsdagen. :O)torsdag 4. januar 2007
Samtale med Adopsjonsforum
Snakket i dag med Adopsjonsforum. De fortalte at papirer fra CCAA allerede var sendt. Det er helt utrolig at i den bunken med papirer som ankommer i morgen eller mandagen, ligger det bilder av vårt barn! Det er nesten ikke til å tro. Og midt i all gleden, må jeg bekymre meg litt, så jeg spurte damen på Adopsjonsforum om det var vanlig at dokumenter til adoptivsøkere ved en feil ble oversett slik at man ikke fikk forespørsel når man skulle. Det hadde skjedd, en veldig skjelden gang, sa hun. Men det er veldig,veldig skjelden, og om det skjer får man forespørsel med en gang etterpå likevel. Så jeg får legge bekymringer bort en stund.
Fortsettelse følger.................
Fortsettelse følger.................
Hjertebank
Heartbeat
These days we had been waiting for the CCAA (China center of adoption affairs) to make som updates on their pages. What we were curious about was how far they git before they put a stop to allocations this time. It’s been like this, that the CCAA have allocated ever 4 weeks, and then they put a stop to when they can’t allocate more. We were very nervous as to whether our date, which was September 19th, 2005 was in this allocation, so we’ve been following this page these past few days. Yesterday I was so impatient since there hadn’t been any updates, that I checked the time difference between Beijing and Oslo. I found out that Beijing was 6 timer ahead of us. That means I HAVE to be awake tonight to follow their pages.At exactly 02.30 am our time I went to CCAA’s website. My eyes went straight for the the usual place on the right side in the little box where they write how far they got this time. I felt that my heart made, not a jump! I was sure that it actually stopped for a moment. Because actually came as far as to September 27th 2005. That means that we actually have been allocated. WE’VE BEEN ALLOCATED!!After my heart functioned normally again I woke my husband up. He answered totally normally, and I began to tell him what had happened. He answered, we have to have safety glasses! Weird!l I took it once more, and then he understood. We both got ourselves a good laugh.Now my husband has fallen asleep again, and I’m lying thinking. I’m thinking of the little boy or girl whom I in 6-7 weeks am going to pick up at a children’s home i China. How is s/he doing now? Is someone taking good care of our child until I and my father can come and pick up her / him?I’m very curious about his / her age...We do know that s/he is less than 2 years old, but we hope that the child is the least possible in his / her own way, for the child’s own sake.I feel that I’ve become a bit sour in my stomach by this piece of news in the middle of the night. Adopsjonsforum (our adoption agency) will get a letter in about 1 week from China with photos of the child we’re getting, so that they can send it to us. We know that the letter contains about 3 photos of the child and a lot of information about the child and a formal inquiry if we want the child. WANT!? YES WE WANT!To be continued...........
Conversation with Adopsjonsforum
I talked to Adopsjonsforum today. They told me that papers from the CCAA had been sent already. It’s totally incredible that in the pile of papers that will come tomorrow or Monday, are photos of our child! It’s hard to believe. And in the middle of all the joy, I have to worry a bit, so I asked the lady at Adopsjonsforum if it was common that documents for adoption applicants were overseen in error so that you didn’t get the inquiry when you were supposed to. That had happened, a very rare time, she said. But that’s very, very seldom, and if it happens you get an inquiry right away afterwards anyway. So I’ll have to put my worries away for a while.To be continued.................
I disse dager hadde vi ventet på at CCAA (China center of adoption affairs) skulle gjøre noen oppdateringer på sine sider. Det vi var spente på var hvor langt de kom før de satte strek for tildelinger i denne omgangen. For det har nemlig vært slik at CCAA har tildelt hver 4 uke, og da setter de strek når de ikke kan tildele fler. Vi var veldig spent på om vår dato som var den 19. september 2005 kom med i denne tildelingen, så vi har fulgt veldig mye med på denne siden disse dagene. I går ble jeg så utålmodig siden det ikke var kommet noen oppdateringer, at jeg sjekket tidsforskjeller på Beijing og Oslo. Jeg fant ut at Beijing lå 6 timer foran oss. Ergo MÅTTE jo jeg være våken i natt for å følge siden deres.
Nøyaktig 02.30 vår tid gikk jeg inn på CCAA sin side. Mine øyne gikk rett på den vante plassen på høyresiden i den lille boksen hvor de skriver hvor langt de kom denne gang. Jeg kjente at hjertet gjorde, ikke et hopp! Jeg var sikker på at det faktisk stanset et øyeblikk. For de kom faktisk helt til den 27. september 2005. Det betyr at vi faktisk har fått tildeling. VI HAR FÅTT TILDELING!!
Etter at hjertet mitt fungerte normalt igjen vekte jeg mannen min. Han svarte helt normalt, og jeg begynte å fortelle hva som var skjedd. Han svarte: -vi må ha værnebriller! Kremt! Jeg tok det en gang til, og da forstod han. Vi fikk oss en god latter begge to.
Nå er mannen sovnet igjen, og jeg ligger å tenker. Jeg tenker på den lille gutten eller jenta jeg om 6-7 uker skal hente på et barnehjem i Kina. Hvordan har hun/han det akkurat nå? Tar noen godt vare på barnet vårt til jeg og min far kan komme å hjente henne/han?
Jeg er så spent på alderen...Vi vet jo at han/hun er yngre enn 2 år, men vi håper at barnet er minst mulig på egen måte, for barnets egen del.
Jeg kjenner at jeg er blitt sur i magen av denne nyheten midt på natten. Adopsjonsforum (vårt adopsjonsbyrå) får om ca 1 uke brev fra Kina med bilder av barnet som vi skal få slik at de kan sende det til oss. Vi vet at brevet inneholder ca 3 bilder av barnet og en masse opplysninger om barnet og en formell forespørsel om vi ønsker barnet. ØNSKER!? JA VI ØNSKER!
Fortsettelse følger...........
These days we had been waiting for the CCAA (China center of adoption affairs) to make som updates on their pages. What we were curious about was how far they git before they put a stop to allocations this time. It’s been like this, that the CCAA have allocated ever 4 weeks, and then they put a stop to when they can’t allocate more. We were very nervous as to whether our date, which was September 19th, 2005 was in this allocation, so we’ve been following this page these past few days. Yesterday I was so impatient since there hadn’t been any updates, that I checked the time difference between Beijing and Oslo. I found out that Beijing was 6 timer ahead of us. That means I HAVE to be awake tonight to follow their pages.At exactly 02.30 am our time I went to CCAA’s website. My eyes went straight for the the usual place on the right side in the little box where they write how far they got this time. I felt that my heart made, not a jump! I was sure that it actually stopped for a moment. Because actually came as far as to September 27th 2005. That means that we actually have been allocated. WE’VE BEEN ALLOCATED!!After my heart functioned normally again I woke my husband up. He answered totally normally, and I began to tell him what had happened. He answered, we have to have safety glasses! Weird!l I took it once more, and then he understood. We both got ourselves a good laugh.Now my husband has fallen asleep again, and I’m lying thinking. I’m thinking of the little boy or girl whom I in 6-7 weeks am going to pick up at a children’s home i China. How is s/he doing now? Is someone taking good care of our child until I and my father can come and pick up her / him?I’m very curious about his / her age...We do know that s/he is less than 2 years old, but we hope that the child is the least possible in his / her own way, for the child’s own sake.I feel that I’ve become a bit sour in my stomach by this piece of news in the middle of the night. Adopsjonsforum (our adoption agency) will get a letter in about 1 week from China with photos of the child we’re getting, so that they can send it to us. We know that the letter contains about 3 photos of the child and a lot of information about the child and a formal inquiry if we want the child. WANT!? YES WE WANT!To be continued...........
Conversation with Adopsjonsforum
I talked to Adopsjonsforum today. They told me that papers from the CCAA had been sent already. It’s totally incredible that in the pile of papers that will come tomorrow or Monday, are photos of our child! It’s hard to believe. And in the middle of all the joy, I have to worry a bit, so I asked the lady at Adopsjonsforum if it was common that documents for adoption applicants were overseen in error so that you didn’t get the inquiry when you were supposed to. That had happened, a very rare time, she said. But that’s very, very seldom, and if it happens you get an inquiry right away afterwards anyway. So I’ll have to put my worries away for a while.To be continued.................
I disse dager hadde vi ventet på at CCAA (China center of adoption affairs) skulle gjøre noen oppdateringer på sine sider. Det vi var spente på var hvor langt de kom før de satte strek for tildelinger i denne omgangen. For det har nemlig vært slik at CCAA har tildelt hver 4 uke, og da setter de strek når de ikke kan tildele fler. Vi var veldig spent på om vår dato som var den 19. september 2005 kom med i denne tildelingen, så vi har fulgt veldig mye med på denne siden disse dagene. I går ble jeg så utålmodig siden det ikke var kommet noen oppdateringer, at jeg sjekket tidsforskjeller på Beijing og Oslo. Jeg fant ut at Beijing lå 6 timer foran oss. Ergo MÅTTE jo jeg være våken i natt for å følge siden deres.
Nøyaktig 02.30 vår tid gikk jeg inn på CCAA sin side. Mine øyne gikk rett på den vante plassen på høyresiden i den lille boksen hvor de skriver hvor langt de kom denne gang. Jeg kjente at hjertet gjorde, ikke et hopp! Jeg var sikker på at det faktisk stanset et øyeblikk. For de kom faktisk helt til den 27. september 2005. Det betyr at vi faktisk har fått tildeling. VI HAR FÅTT TILDELING!!
Etter at hjertet mitt fungerte normalt igjen vekte jeg mannen min. Han svarte helt normalt, og jeg begynte å fortelle hva som var skjedd. Han svarte: -vi må ha værnebriller! Kremt! Jeg tok det en gang til, og da forstod han. Vi fikk oss en god latter begge to.
Nå er mannen sovnet igjen, og jeg ligger å tenker. Jeg tenker på den lille gutten eller jenta jeg om 6-7 uker skal hente på et barnehjem i Kina. Hvordan har hun/han det akkurat nå? Tar noen godt vare på barnet vårt til jeg og min far kan komme å hjente henne/han?
Jeg er så spent på alderen...Vi vet jo at han/hun er yngre enn 2 år, men vi håper at barnet er minst mulig på egen måte, for barnets egen del.
Jeg kjenner at jeg er blitt sur i magen av denne nyheten midt på natten. Adopsjonsforum (vårt adopsjonsbyrå) får om ca 1 uke brev fra Kina med bilder av barnet som vi skal få slik at de kan sende det til oss. Vi vet at brevet inneholder ca 3 bilder av barnet og en masse opplysninger om barnet og en formell forespørsel om vi ønsker barnet. ØNSKER!? JA VI ØNSKER!
Fortsettelse følger...........
Abonner på:
Innlegg (Atom)