Da burgeren satte seg i vrangstrupen

I dag fant Lillegutt og jeg ut at vi skulle dra på shopping. Som tidligere nevnt har jeg en venninne som driver en barneutstyrsbutikk, og jeg hadde lagt av en slik Afrikabæresele som jeg i dag skulle hente. Vi kom oss innom der, Lillegutt og jeg men ingeting annet ble kjøpt siden vi ikke viste hvor stor jenta/gutten eventuellt ville være i størrelse. Jeg så masse nydelige kjoler, og jeg tenkte inni meg at uansett hvilket barn som kommer så er det alltid velkommen, men innerst inne hadde det likevel vært litt artig med ei lita jente siden vi allerede har verdens skjønneste gutt.

Etter shoppingen på barneutstyrsbutikken avtalte mannen min og jeg at jeg og Lillegutt bare kunne spise i byen siden han hadde hatt en større lunch på jobben i dag. Lillegutt var jo henrykt over at han skulle få leke i slottet på burgerplassen. Men før vi kunne komme oss på burgerplassen, måtte jeg handle noe en annen plass. På tur oppover i gata traff vi tilfeldigvis ei anna dame som vi kjenner fra før. De har i fjor adoptert fra Kina, og hun var selvfølgelig veldig spent på hvordan det gikk med oss. Det var derfor med litt stolthet at jeg kunne fortelle henne at vi hadde fått tildeling, med at selve brevet med opplysninger om barnet ikke var kommet enda. Hun gratulerte så mye.

Til slutt kom vi oss til burgerplassen. Lillegutt satt med leken som fulgte med menyen da mobilen min ringte. Siden jeg hadde lagt inn Adopsjonsforum, så jeg med en gang at det fra de som ringte.

Hei, det er fra Adopsjonsforum, sa stemmen. Du skjønner kanskje hvorfor vi ringer. Selv om jeg var godt forberedt på dette øyeblikket, ble jeg likevel helt måløs. Så fra min side ble det helt stille, inntil jeg oppdaget at ingen av oss sa noe. Hun ventet på at jeg skulle si noe. - ja, sa jeg. Jeg håper det er det jeg tror det er. Jada, sa damen i andre enden. Vi har ei lita jente til dere. Burgerbiten jeg hadde i munnen satte seg litt fast i halsen, og jeg måtte be om litt pause til å hoste. Så fortsatte damen med opplysninger om den lille jenta. For det var nemlig det hun var, lita. Hun var fødtvår/sommeren 2005, sa hun og nå i september 2006 var hun bare 74 cm. Et lite spøn med andre ord. Jeg vil ikke gi ut flere opplysninger her om barnet, annet enn at hun er ei frisk og fin jente. Bilder kommer i morgen i posten.

Jeg kan nesten ikke tro at dette er sant. Etter samtalen måtte min mann kontaktes. Han ble selvfølgelig veldig glad. Jeg måtte snakke enda litt mer med Lillegutt, for han er ikke så vant til at Mammaen snakker i eningen i telefonen. Jeg som pedagog er skulle liksom sette meg ned slik at jeg var like høy som han, men det endte opp med at han også satte seg ned. Så der vatt vi, midt i gågata Lillegutt og jeg, og snakket om Lillesøster som skulle komme. Etter dette dro vi opp til venninna mi som driver barnebutikk. Planen var egentlig at jeg skulle kjøpe litt undertøy og klær, nå som vi vet hvem. Men ingeting ble kjøpt. Jeg hadde bare behov for å fortelle dette til noen. I farta fikk jeg også ringt min mor. Handlingen av klær og utstyr ellers får bli til i morgen ellerno. Jeg er for forfjamset til handling i denne stund. Hehe...

Tenke seg til...nå sitter Lillepia å venter på oss. Og nei og nei som jeg lengter etter henne allerede.

PS: Jeg tror ikke jeg skriver rett engang...
January 8 2007
When I choked on the burger
Today Little Guy and I found out that we would go shopping. Like I’ve mentioned earlier, I have a friend who runs a children’s equipment store, and I had put aside one of those African carriers that I’d pick up today. We stopped by there, Little Guy and I, but nothing else was bought as we didn’t know how big the girl / boy would be in size. I saw a lot of lovely dresses, and I thought inside that no matter what child comes, s/he will always be welcome, but deep inside it would have been nice with a little girl anyway, as we already have the most beautiful boy in the world.After the shopping at the children’s equipment store, my husband and I agreed that I and Little Guy could just eat in town, because he had had a large lunch at work today. Little Guy was excited that he would be able to play in the castle at the burger place. But before we could get to the burger place, I had to buy something some place else. On our tour up the street we ran into another lady whom we know from before. They adopted from China last year, and she was of course very curious about how things were going for us. So it was with some pride I could tell her that we had been allocated, but that the very letter with information about the child hadn’t come yet. She congratulated us.Finally we got to the burger place. Little Guy was sitting with the toy accompanying the menu when my cellular phone rang. Since I had added Adopsjonsforum to my phone book, I saw at once that it was them calling.Hello, it’s from Adopsjonsforum, the voice said. You might understand why we’re calling. Even though I was well prepared for this moment, I was speechless anyway. So from my end it was totally quiet, until I noticed that neither of us said anything. She was waiting for me to say something. – Yes, I said. I hope it is what I think it is. Oh yes, the lady in the other end said. We have a little girl for you. I choked a little on the piece of burger I had in my mouth, and I had to ask for a little break to cough. Then the lady went on with information about the little girl. Because that was what she was, little. She was born in the spring / summer of 2005, she said and now in September 2006 she was only 74 cm. A small thing in other words. I won’t give out more information here about the child, other than she’s a healthy and fine girl. Photos are coming tomorrow in the mail.I can hardly believe this is true. After the conversation my husband had to be contacted. He was of course very happy. I had to speak even some more to Little Guy, because he’s not so used to that the Mom speaks non-stop in the phone. I, being a teacher, was sitting down so that I was as high as he, but that ended with that he too sat down. So there we sat, in the middle of the mall, Little Guy and I, and talked about Little Sister who would come. After this we went up to my friend who runs a children’s store. The plan actually was that I’d buy some underwear and clothes, now that we know whom. But nothing was bought. I just had the need to tell someone. While I was at it I also called my mother. Shopping of clothes and equipment will have to wait until tomorrow or something. I’m a bit paralyzed right now. Hehe...Imagine...now ”Lillepia” is sitting waiting for us. And oh and oh how I’m longing for her already.

PS: I don’t think I even write correctly...