Ting skjer

Jeg trodde jeg skulle bli gal da jeg klokken 11.00 var i postkassen, og ingen brev hadde kommet. At postkassen var tom, var heldigvis et tegn på at postmann Pat ikke hadde vært med posten enda, så jeg kunne kjøre hjem igjen og vente litt til. Etter at jeg kom hjem, kom bekymringene. Jeg skulle jo på veiledning hos min lærer på høgskolen klokken 13.00, og det ville være krise hvis postmann Pat ikke hadde vært innom med posten. Så jeg ringte likegodt kiosken som har posten for å høre om postmannen var på tur utover til plassen vi bor med posten. Joda det var han. Da jeg kom hjem, fant jeg ut at jeg skulle ringe min lærer. Jeg var overhode ikke konsentrert til noe veiledning, så jeg lurte på om kanskje jeg kunne komme på torsdagen. Det kunne jeg. Min lærer hadde full forståelse for min ukonsentrasjon, og jeg måtte jo være hjemme å vente på bilder. Klart det! mente hun.

Mannen min ringte. Han lurte på om jeg kunne komme med hans pass siden det skulle fornyes, så jeg måtte ut på kjøretur uansett. Rundt klokken 12.00 kjørte jeg ut. Da jeg hadde kjørt 4 kilometer traff jeg jaggu postbilen med Pat inni. Jeg sa at det var nærmest krise, så om han kunne finne min post, en A4 konvolutt så hadde krisa vært over. Joda, gleden var enorm da postmann Pat fisket ut det etterlengtede brevet. Jeg åpnet det med stor iver, og så at det lå bilder nedi. MEN tålmodig som jeg er (kremt)! så fant jeg ut at jeg skulle vente med åpningssermonien til jeg kom til mannen. Så da vi begge kom til byen, ble brevet åpnet. Et nydelig lite ansikt lyste mot meg, og jeg kunne ikke ta øynene fra den lille skjønne jenta.

Mannen måtte inn til en fotograf for passbilde, så jeg fikk god tid til å lese gjennom alle opplysninger. Det så riktig bra ut. Det må sies at vi nok helt sikkert hadde kommet til å ta dette barnet uansett utseende eller skavank. Men denne jenta var helt frisk, og det er vi jo selvfølgelig glad for.

Etter passbildefotografering bar det til politikontoret og passavdelingen i byen. Mens mannen var innom å ordnet det, fikk jeg enda mer tid til å drømme meg bort i bildene vi hadde fått. Helt utrolig. Jenta ble bare skjønnere og skjønnere. Og enda var hun jo helt nydelig med første blikk! Hvordan skal dette ende.

Etter at mannen var kjørt på jobb igjen, måtte jeg ha noen å dele dette med. Så jeg dro innom min mor på jobben. Det var koselig å kunne vise datteren vår fram til den kommende bestemor. Men jeg ville jo vise det til bestefaren også (min far) så jeg kjørte hjem til dem og ventet på min far skulle komme hjem fra jobben. Da han kom fikk han også se den skjønne prinsessa. Sukk!

Da vi alle kom hjem, fikk jeg fylt ut skjemaene som skulle sendes til Kina. Dette er underskrifter hvor vi samtykker. Etter middagen kjørte vi til byen igjen, og på et postkontor. Dette måtte jo sendes rekomandert, for det skal først til Adopsjonsforum, så skal de oversette det og sende det til CCAA. Så etter sending dro vi innom en barneklesbutikk. Jeg så de nydeligste kjoler, men ingeting ble kjøpt. Ting har liksom ikke gått helt opp for meg enda. Men jeg må jo handle NOE. Hun må jo ha klær! Sant. :O)

Jeg savner lilleprinsessa!

January 9, 2007
Things happen
I thought I was going insane when I at 11.00 am was to the mailbox, and no letter had come. That the mailbox was empty, was luckily a sign that Postman Pat hadn’t been by with the mail yet, so I could drive home again and wait some more. After I came home, came the worries. I was supposed to go to counselling with my teacher at university at 1 pm, and that would mean a crisis if Postman Pat hadn’t been by with the mail. So I called the kiosk that had the mail anyway, to check if the postman was on his way over to the place where we live with the mail.

Yes, he was. When I came home, I found out that I’d call my teacher. I wasn’t at all concentrated for any counselling, so I was wondering if maybe I could come Thursday. I could. My teacher had full understanding for my unconcentration, and I had to be home to wait for pictures. Of course! she meant.My husband called. He wondered if I could come with his passport since it had to be renewed, so I had to go for a ride anyway. Around noon I drove out. When I had driven 4 kilometres, I met the mail car with Pat in it. I said that it was close to crisis, so if he could find my mail, an A4 envelope, then the crisis would be over. Yes, the joy was tremendous when Postman Pat pulled out the longed for letter. I opened it with great eager, and saw that there were pictures inside. BUT patient as I am (weird)! I found out that I’d wait with the opening ceremony until I came to my husband. So when we both came to town, the letter was opened. A lovely little face shone towards me, and I couldn’t take my eyes from the little beautiful girl.My husband had to go in to a photographer for a passport photo, so I got good time to read through all the information. It looked really good. Must say that we surely would have taken this child regardless of looks or defect. But this girl was totally healthy, and of course we’re happy about that.After passport photographing we set for the police office and the passport unit in town.

While my husband was in there to arrange that, I got even more time to dream away into the pictures we had received. Absolutely incredible. The girl only got more and more beautiful. And still she was absolutely lovely at first sight! How will this end.
After my husband had gone to work again, I had to have someone to share this with. So I stopped by my mother at work. It was lovely to be able to show our daughter to the grandmother-to-be. But I wanted to show it to the grandfather (my father) so I drove home to them and waited for my father to come home from work. When he came, he also got to see the beautiful princess. Sigh!

When we all came home, I got the forms filled out which would be sent to China. These are signatures where we consent. After dinner we drove to town again, and to a post office. This had to be sent as a registered letter, because it’s first going to Adopsjonsforum, then they’ll translate it and send it over to the CCAA. So after sending we went to a children’s clothes store. I saw the loveliest dresses, but nothing was bought. Things sort of haven’t stricken me yet. But I had to buy SOMETHING. She does need clothes! True. :O)I miss the little princess!