"Ammetåke" eller no

I går ble jeg Mamma og mannen Pappa til ei nydelig lita jente, og siden har ikke hjernen min fungert helt. Så jeg tror det må være ammetåke eller noe. Vel, dagen i går gikk utrolig fort. Det var så mye følelser, og så mye som skjedde at jeg rett og slett ikke hadde ord. Jeg kunne derfor ikke skrive noenting. Men i dag kan jeg iallefall beskrive det som skjedde i går.
Klokken 09,30 møtte vi hele gruppen på et konferanserom i 23 etasje her på hotellet som for øvrig er et luksushotell. Der skrev vi under på de første dokumentene. I tillegg samlet guidene våre inn noen kopier av papirene vi skulle ha med hit til Kina. Etter dette møtet ble vi kjørt med buss til kontoret der barna skulle leveres ut. Da vi kom dit hadde jeg skikkelig mageknip. Jeg var utrolig nervøs. VI tok heisen opp til 3 etg tror jeg. Da heisdøren gikk opp, slo barnegråt i mot oss. Min første reaksjon var; -stakkars lillevenne til Mamma. Hvor er hun. Hun gråter sikkert hun og. Da vi kom inn var det mange andre der som hadde fått sine barn, og til tross for barnegråt var det utrolig mye glede i rommet. Mageknipen forsvant, og en stor glede fylte hjertet mitt da jeg så at andre foreldre gråt av glede der de satt sammen og studerte sitt nye barn. Bilder ble tatt og jeg hørte at folk ble gratulert. Alle disse menneskene som allerede var der dro da vi kom. Vår gruppe fikk beskjed om å vente. Like etterpå kom guidene og sa at nå var barna våre kommet. Det var bare vår gruppe i rommet. Ikke før jeg hadde snudd meg, kom de mend første barnet til det første paret. Paret ble spurt om de kjente igjen barnet. Stort sett alle gjorde det. Så ble papiret paret hadde med seg sjekket opp mot papirene til barnet slik at de viste at det var rett barn. Tårene mine trillet da jeg så de andre i min gruppe fikk sine barn. Før jeg viste ordet av det som de med lillejenta mi. Jeg kjente henne igjen med en gang. Jeg ble også spurt om jeg kjente henne igjen, og samtidig som jeg svarte ja, tok jeg henne bare. Så for min del ble papirene mine sjekket etter at jeg hadde tatt min lille datter. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente. Lillejenta mi gråt litt, men hun roet seg. Da hadde hadde fått barna sine dro vi med buss til hotellet igjen. På turen til hotellet var lillejetna mi sovnet av. Så jeg bar et sovende barn ut av bussen. Vi fikk slappet av litt på hotellet i noen timer. SÅ bar det tilbake igjen på det samme kontoret for den formelle underskrivingen. Først ble jeg og lilljenta tatt bilde av. SÅ var jeg til intervjuv der det også ble tatt fotavtrykk av jenta mi og fingeravtrykk av meg. Jenta mi viste forøvring et perfekt temprement da vi skulle ta fotavtrykket. Intervjuveren sa: -this is a strong litle girl. Vel, etter intervjuvet bar det til noen som lignet en liten rettsal der noen menn i dress gikk rundt og sjekket våre papirer og tok inn det viktigste skjemaet, nemlig sjemaet som sier hvem vi skal adoptere. Etter dette var det hele over. Adopsjonen var gjort, og vi dro på en barneutstyrsbutikk. Utrolig, men sant. Men det hadde seg slik at mange måtte ha melkepulver og slike ting, så vi måtte bare innom. Etter dette var det middag på hotellet. Så folkens, dette var gårdagen.

I dag har vi vært på et museum. I skivende stund sover lillejenta. Jeg har henne i min seng til tross for at de har satt inn en sprinkelseng her inne. Klokken er 23.19 her i Kina nå, og jeg skal legge meg sammen med min lille datter. Natta.